Tanker om tolk
Jeg har de siste dagene sittet og tenkt litt på tolk og situasjoner jeg kunne hatt behov for tolk. Jeg har snakket med og lest om andre tunghørte jeg trodde fungerte bedre sosialt enn meg som overraskende ser ut til å være fullstendig avhengig av tolk til nesten alle situasjoner. Jeg har også lest en del om tolkemangelen for tunghørte/døve, og har til og med fått informasjon fra kontakter som jeg kan snakke med om jeg skulle trenge tolk. Men det som veier tyngst er at jeg snart skal i jobb og lurer litt på hvordan det kommer til å gå kommunikasjonsmessig. Er tolk noe jeg kanskje burde tenke på?
Tegnspråktolk: noe for meg?
Jeg har aldri benyttet meg av skrivetolk eller tegnspråktolk – hverken i sosiale situasjoner eller i utdannelse til tross for at jeg anses som medisinsk døv. For flere år siden, når jeg oppdaget hvor vanskelig det var å få med meg det som blir sagt på forelesninger og gruppeundervisning på universitetet, forstod jeg at jeg ikke kunne fortsette slik og søkte om tegnspråktolk til forelesninger. På den tiden var jeg bekymret for at tegnspråktolken ville forstyrre de andre på forelesningen eller tiltrekke oppmerksomhet mot meg. Ja, det høres kanskje dumt ut, men slik tenkte jeg på den tiden.
Men jeg nektet å søke om tolk til mer sosiale situasjoner enn forelesninger, for eksempel gruppeundervisning eller møter med de jeg eventuelt jobbet i gruppe med. Jeg opplevde at de aller fleste som ikke hadde kjennskap til hørselstap eller hva det innebar, sluttet å være seg selv, å småprate, å ha det litt moro og være sosial utenfor skole når jeg dro frem hjelpemidler eller krevde ting så jeg kunne høre. Det ville bli like ille eller verre med tolk, tenkte jeg! De fleste medstudenter blir sjenerte eller har nok mer vanskelig for å være sosialt omgjengelig når en eller to ukjente voksne kvinner (eller menn) sitter ved siden av og lytter intenst. Jeg bekymret meg også over at de ikke ville inkludere meg i gruppa, og ikke ville vite hvordan de skulle henvise seg til meg. Men jeg skjønner nå at det er mye dummere å sitte der sammen med andre uten å få med meg noe og av den grunn ikke si noe eller bidra med noe, enn å ha en tegnspråktolk som kan, men ikke garantert, føre til litt ubehag i gruppa.
Ett semester i bachelorgraden fikk jeg for første gang tilsendt tegnspråktolker til ett av fagene jeg tok. Faget de valgte å sende tolk til ble undervist på engelsk og omfattet et ganske matematikk-orientert programmeringsspråk. Tolkene fikk tolket mesteparten på tegnspråk, og jeg forstod for første gang alt som ble sagt på en hel forelesning! At jeg ikke hadde prøvd dette før! Men det varte ikke lenge. Etter noen forelesninger fikk jeg beskjed fra tolketjenesten om at det var var vanskelig for tolkene å tolke for mine fag. For det første var engelsk vanskelig å tolke da tolkene må oversette til norsk i hodet før de kan si det på tegnspråk, for det andre var terminologien ukjent for tolkene – de hadde aldri tolket informatikkfag før. Det var første og (foreløpig) siste gang jeg har fått tolk. Jeg søkte etter tegnspråktolk hvert semester etter det, men fikk alltid beskjed om at de ikke har nok tolker, at jeg ligger langt nede i prioriteringslista eller faget jeg vil ha tolk til er “for vanskelig”.
Etter at jeg fikk CI har jeg fått et litt annerledes syn på tolk. På en måte synes jeg det er som å gi opp – å ta to steg tilbake når man har tatt et frem med CI. Ja, man er fortsatt tunghørt med CI og vil ha problemer i støyede situasjoner. Men skaffer man en tegnspråktolk til samtlige situasjoner synes jeg det ville vært vanskelig å tvinge meg selv til å lytte og aktivt bruke hørselen fremfor å “slappe av” og bare se på tolken. Man har alltid en mye enklere mulighet tilgjengelig og kan risikere å slutte å øve og bli dårligere på å høre på egen hånd. Dette kan være mangel på erfaring med tolk fra min del, og jeg har diskutert med andre tunghørte med mer erfaring som er uenige med meg. På dette punktet konkluderte jeg med at det er opp til den enkelte hvordan man vil bruke tolken – man kan lytte med hørselen og kun se på tolken om man ikke fikk med seg et ord, og så gå tilbake til å lytte.
I skrivende stund er det fortsatt en del av meg som synes å bruke tegnspråktolk er som å ta ett skritt tilbake etter CI, men en stor, økende del av meg skulle gjerne ønske å benytte et slikt fantastisk hjelpemiddel i situasjoner jeg har vanskelig for å få med meg det som blir sagt. Jeg ville aldri benyttet meg av tolk på tomannshånd, for eksempel til legetimer eller møter med jobbkollega eller medstudent, for der har jeg faktisk aldri problemer – og det er aldri problematisk å be personen om å gjenta når det ikke er andre å ta hensyn til. Det jeg lurer på er hvordan det blir med større møter og jobbsituasjoner som inkluderer mange personer som antakelig ikke vet hva hørselstap innebærer. Jeg bør ikke og har absolutt ikke lyst til å pålegge meg en vane med å melde meg ut i sosiale- og jobbsituasjoner, og ikke bidra fordi jeg ikke vet hva det snakkes om og bli misforstått som en som ikke gidder å gjøre jobben sin.
Men slik som tolkesituasjonen er idag er det kanskje ønsketenking. Det er for få tolker, og døve prioriteres. Det er jo de som virkelig trenger tolk, men jeg håper situasjonen løser seg og jeg en gang kan prøve.
