CIborg bloggen til en ung voksen CI-bruker

I løpet av desember 2009 og januar 2010 har jeg satt CI 2-fokuset (og CI-blogging) til side for å kunne konsentrere meg om å ferdigskrive masteroppgaven min. Særlig den siste uken før innlevering var slitsom, og lettelsen var stor når jeg endelig, etter 2 år, leverte inn oppgaven den 1. februar 2010. Etter det hadde jeg plutselig all verdens tid, og tenkte da å oppdatere CI-bloggen med siste nytt.

Omkring desember 2009 hadde jeg begynt å bli utålmodig i ventingen på et brev fra et CI-sykehus, og vurderte å purre. Det hadde da gått fire måneder siden jeg søkte om CI 2. Jeg dobbeltsjekket først med hørselslegen om han faktisk hadde sendt søknaden, for sikkerhets skyld. Da fikk jeg vite at de hadde mottatt et avslag fra Rikshospitalet en knapp måned etter innleveringen av søknaden – sykehuset hadde bare ikke sendt meg en kopi. Det betyr at jeg allerede i september 2009 fikk avslag, uten å få vite om det.

Jeg var overhodet ikke overrasket over avslaget, men ble likevel skuffet. Spesielt fordi jeg har gått rundt i flere måneder uten å få noe informasjon. Jeg ba hørselslegen om å få en kopi av avslaget, slik at jeg ihvertfall kunne få det svart på hvitt at et øre som gradvis blir døvt ikke er god nok grunn for å få CI.

Jeg har i ettertid fått vite at sykehusene nå unnagjør alle CI 2-søkere som oppfyller visse kriterier (beskrevet i dette innlegget). Hvilket betyr at søkere med Meningitt, alvorlig tinnitus eller synsproblemer nå får CI 2. Vi andre, som “bare hører dårlig”, må vente. Rikshospitalet avslutter avslaget med å si at jeg er satt på en ønskeliste, uten å gi noe informasjon om ca. hvor lenge jeg må regne med å vente. Noen måneder eller flere år?

Etter flere nylige sosiale tilstelninger, hvor det er mange mennesker å forholde seg til, har jeg begynt å innse hvor dårlig jeg egentlig hører med bare CI. Selv om alle oppfører seg pent og snakker én etter én, har jeg vanskelig for å få med meg alt som blir sagt. Jeg føler nå at jeg er helt nødt til å bruke høreapparatet på det andre øret, men det fungerer ikke bra nok. I disse tider, hvor jeg skal hive meg på arbeidsmarkedet, føler jeg meg ikke trygg nok til å takle en jobbsituasjon helt selvstendig uten hjelp.