Bakgrunnsstøy

Opp i gjennom åra har jeg vært forsøkskanin for mange nye høreapparat-programmeringer som hevder å kunne dempe bakgrunnsstøy og fremheve stemmer. Min opplevelse har derimot alltid vært det samme: alle lydene ble dempet istedenfor bare støyen, så når jeg skrudde opp volumet for å kompensere for volumtapet, var jeg tilbake der jeg var. Så naturligvis har forhåpningene til å kunne høre bedre i bråkete situasjoner gått gradvis nedover, uten så mye som et lite dytt oppover. Mine forhåpninger var derfor svært lave når CI-produsenten Advanced Bionics lanserte en “bakgrunnsstøydempende-stemmefremhevende”-funksjon, ClearVoice, for noen måneder siden. Jeg har dog aldri prøvd en bakgrunnsstøyreduksjon-egenskap på et CI-apparat før, så hvorfor ikke, tenkte jeg.

En time på Rikshospitalet ble bestilt i starten av juli. Da audioteknikeren anbefalte å beholde mitt vanlige høreprogram i tilfelle jeg ikke likte det nye programmet, mistet jeg alle forventninger til ClearVoice. Audioteknikeren greide heller ikke helt å forklare hvordan ClearVoice greier å skille stemmer og støy fra hverandre. Når jeg fikk det programmert inn og apparatet ble skrudd på, hørte jeg ingen forskjell. Ikke særlig overraskende siden siden jeg satt i et lite, rimelig lydtett kontor uten noe bakgrunnsstøy overhodet. Stakkars audioteknikeren prøvde å skape litt støy ved å kaste kulepenner på bordet og rulle med stolen hans. Det hjalp lite, men han fikk bonuspoeng for å prøve!

Det første jeg la merke til når jeg gikk ut av sykehuset og til bilveien, var lavere volum enn det jeg er vant til. Jeg foretrekker egentlig å høre trafikkstøy godt nok når jeg er ute og går, så jeg kan plassere bilene bedre og ikke bli påkjørt eller overrasket. Jeg bestemte meg for å gi ClearVoice en sjanse og satte meg inn i en trikk på vei tilbake til jobb. Jeg la merke til at bråket var på et mer behagelig nivå, og at jeg kunne høre kvinnen som satt i telefonen ved siden av meg særdeles godt. Etter den trikketuren skiftet jeg aldri tilbake til det gamle programmet mitt.

Jeg er sannelig ikke sikker på hvordan den nye programmeringen funker, men det funker. Når jeg først setter på CI-apparatet hører jeg brått all støyen rundt meg. Det tar ca. 2 sekunder før det blir nesten stille. ClearVoice har forstått at dette er bakgrunnsstøy. Stemmer og lignende forblir på det samme volumet. Det tok litt tid å bli vant til lavere volum når man er ute i bråkete situasjoner, men når man først er vant til det, vil man ikke gå tilbake. ClearVoice fungerer dog best i jevn bakgrunnsstøy. Når bakgrunnsstøyen består av stemmer, som for eksempel på utesteder eller i kantina, fungerer det ikke like bra lenger.

Siste uka i juli dro jeg sammen med to stykker til ferie på Hvaler. På veien hjem igjen kjørte vi i en tunnel, og radioen spilte en eller annen pop-sang. Jeg har alltid hatt problemer med å høre i bilen, og det nærmer seg helt håpløst når man i tillegg kjører i en tunnel. Men der satt jeg og hørte stemmen til sangeren på radio! ClearVoice klarte å hente frem stemmen, men ikke musikken. Det var litt merkelig å kun høre stemmene fra sangen, men ganske fantastisk hvor bra det faktisk fungerte.

For min del bruker jeg alltid ClearVoice-programmet. Det er ingen mirakelkur mot problemene tunghørte har i støyete situasjoner, men definitivt en stor hjelp.

Annonsen til ‘CI det som det er’-konferansen

Briskeby Skole og Kompetansesenter arrangerer 21. og 22. oktober en CI-konferanse med fokus på utveksling av erfaring mellom brukere, fagpersoner og pårørende.

Konferansen heter ”CI det som det er” og holdes i Briskebys lokaler i Lier (ved Drammen), som har full tilrettelegging for alle behov. De har bl.a. et audiotorium med plass til 80 personer, utstyrt med hørselsteknisk utstyr og teleslynge, og skrivetolker vil oversette direkte fra engelsk til norsk (enkelte foredrag holdes av engelske fagpersoner).

Konferansen starter med registrering og kaffe torsdag 21. oktober kl 09:00, og forelesningene starter kl 10:00. Konferansen avsluttes fredag 22. oktober kl 16:00.

Temaer:

• CI-brukere og deres erfaringer med rehabiliteringssituasjoner i Norge
• Nærpersoners kunnskap og opplevelser
• Medisinsk oppdatering – hva er nytt?
• Tekniske nyheter – hvordan kan vi ta i bruk tekniske hjelpemidler?
• Pedagogisk rehabilitering
• Høretrening

Om du er interessert, kan du lese mer på konferansens informasjonsside, hvor du også finner link til eletronisk påmelding. Jeg har ihvertfall tenkt å ta meg en tur!

Jobbens lokaler på Karl Johans gate i Oslo (Utklipp fra Google Maps)

Siden mai har jeg jobbet som webutvikler i TV2, og jeg trives kjempegodt! Det er en spennende arbeidsplass med mange utfordringer, også i forhold til hørsel. Helt plutselig måtte jeg forholde meg til mange ukjente mennesker i alle mulige støysituasjoner. Jeg benytter meg per idag ikke av noen hjelpemidler på jobb, hverken tolk eller tekniske hjelpemidler. Og det funker for det meste helt fint! Det eneste unntaket er alle hørselshemmedes nemesis: kantina. Kantina er et svært lokale i toppetasjen med åpent kjøkken og mange som prater samtidig. Her opplever jeg at stemmene flyter inn i hverandre, men med et par repetisjoner og litt hell ift. bakgrunnsstøyen får jeg med meg det meste.

Så langt har jeg nesten bare hatt positive opplevelser i forhold til å være hørselshemmet i jobbsammenheng. Kollegaene mine hadde blitt informert om hørselstapet mitt idet jeg startet, og alle er kjempeflinke til å ta hensyn. De blir ikke irriterte om jeg i et møte ber om å lukke vinduet på grunn av støyen utenfra, eller når jeg gjentatte ganger spør hva som ble sagt for å være helt sikker på at det jeg fikk med meg var riktig. Helt annerledes enn det jeg opplevde på Universitetet!

Jeg må innrømme at det gir en herlig mestringsfølelse å klare seg uten hjelp i en jobbsituasjon, selv om det kan være slitsomt og vanskelig til tider. Og jeg vet at uten CI ville jeg ikke klart meg halvparten så bra som jeg gjør. Jeg gleder meg til (og håper jeg får) CI nummer to, for jeg er sikker på at jeg ville klart meg enda bedre. I kantina også!

Studenten i arbeid

I løpet av desember 2009 og januar 2010 har jeg satt CI 2-fokuset (og CI-blogging) til side for å kunne konsentrere meg om å ferdigskrive masteroppgaven min. Særlig den siste uken før innlevering var slitsom, og lettelsen var stor når jeg endelig, etter 2 år, leverte inn oppgaven den 1. februar 2010. Etter det hadde jeg plutselig all verdens tid, og tenkte da å oppdatere CI-bloggen med siste nytt.

Omkring desember 2009 hadde jeg begynt å bli utålmodig i ventingen på et brev fra et CI-sykehus, og vurderte å purre. Det hadde da gått fire måneder siden jeg søkte om CI 2. Jeg dobbeltsjekket først med hørselslegen om han faktisk hadde sendt søknaden, for sikkerhets skyld. Da fikk jeg vite at de hadde mottatt et avslag fra Rikshospitalet en knapp måned etter innleveringen av søknaden – sykehuset hadde bare ikke sendt meg en kopi. Det betyr at jeg allerede i september 2009 fikk avslag, uten å få vite om det.

Jeg var overhodet ikke overrasket over avslaget, men ble likevel skuffet. Spesielt fordi jeg har gått rundt i flere måneder uten å få noe informasjon. Jeg ba hørselslegen om å få en kopi av avslaget, slik at jeg ihvertfall kunne få det svart på hvitt at et øre som gradvis blir døvt ikke er god nok grunn for å få CI.

En del av avslaget fra Rikshospitalet

Jeg har i ettertid fått vite at sykehusene nå unnagjør alle CI 2-søkere som oppfyller visse kriterier (beskrevet i dette innlegget). Hvilket betyr at søkere med Meningitt, alvorlig tinnitus eller synsproblemer nå får CI 2. Vi andre, som “bare hører dårlig”, må vente. Rikshospitalet avslutter avslaget med å si at jeg er satt på en ønskeliste, uten å gi noe informasjon om ca. hvor lenge jeg må regne med å vente. Noen måneder eller flere år?

Etter flere nylige sosiale tilstelninger, hvor det er mange mennesker å forholde seg til, har jeg begynt å innse hvor dårlig jeg egentlig hører med bare CI. Selv om alle oppfører seg pent og snakker én etter én, har jeg vanskelig for å få med meg alt som blir sagt. Jeg føler nå at jeg er helt nødt til å bruke høreapparatet på det andre øret, men det fungerer ikke bra nok. I disse tider, hvor jeg skal hive meg på arbeidsmarkedet, føler jeg meg ikke trygg nok til å takle en jobbsituasjon helt selvstendig uten hjelp.

Jeg legger fortsatt merke til små, men betydelige forbedringer i lydoppfattelse i forhold til høreapparat. Ved bare å gå ut av leiligheten ut til boden nedi gangen for å hente noe fra fryseren, har jeg opplevd markante forskjeller fra CI og høreapparat. Med CI oppfatter jeg forskjell på lydene når jeg åpner dører, nøkler som slår mot døren og lyden av nøkkelen som skyves inn i nøkkelhullet. Jeg kan også skille mellom lyder i nærheten av meg og naboen nedi gangen som åpner utgangsdøren sin. Jeg har fått dybdehørsel! Med høreapparat høres alle lydene like ut, og alle lydene var like høye. Det var ikke snakk om å vite hvor langt vekk lydene var.

Andre små forbedringer og oppfatting av lydnyanser skjer også i hverdagen. Mens jeg sitter ved skrivebordet mitt i stua kan jeg høre når vaskemaskinen på badet sentrifugerer for fullt (badet er et stykke unna, og døra lukket), og når den “slapper av” igjen. Mange synes sikkert dette er tåpelig, eller så vant til å kunne høre slikt at de ikke bryr seg. Men jeg vet at jeg med høreapparat ikke ville klart å skille nyansene fra hverandre og antakelig forvirret vaskemaskinens dur med f.eks. bråk fra datamaskinen ved siden av meg. Jeg kan også kjenne igjen lyder mens jeg befinner meg i et annet rom med lukket dør. Blant annet kan jeg forholdsvis enkelt høre dersom Sindre starter å spille bilspill i stua mens jeg er på badet. Med høreapparat ville jeg aldri kunne skjelne forskjell på om han spilte musikk, spilte spill, snakket i telefonen eller skrudde på TV.

Ellers har jeg opplevd å høre noenlunde bedre i bråkete situasjoner. På utesteder eller puber mener jeg at jeg kan høre stemmene til de jeg snakker med bedre, men når bråket går over en viss grense blir all lyd bare kaos. Når DJ-en skrur opp volumet og folk begynner å få litt drikke innabords og bli høylytte, er tegnspråk som støtte til tale en god hjelp. Det forutsetter selvsagt at de jeg er ute sammen med kan tegnspråk, åpenbart.

Uheldigvis har jeg fortsatt noen ulemper å komme med. Jeg har nevnt det før, og jeg nevner det igjen: Å lene seg tilbake i en stol eller lignende i en viss hodestilling for lenge kan gjøre det ubehagelig å ha på CI. (Magneten min er operert inn rimelig langt bak på hodet.) Det er snakk om aldri en så liten dreining av hodet mot venstre før jeg ubevisst presser på magneten. Magneten sklir sjelden av slik at lydforbindelsen kuttes, men lener jeg mot den for lenge blir det rett og slett vondt i det området. Da er jeg nødt til å ta av magneten en stund, og dermed ikke høre. Dette er det eneste tilfellet hvor jeg kan si jeg gruer meg til å få CI nr. 2: Hva om magnet nr. 2 er plassert like langt, eller enda lengre bak, at det overhodet ikke blir mulig å lene seg tilbake mot noe uten å få vondt? Da spår jeg vonde skuldre og nakke fremover!

Jul igjen i år også, gitt

Ellers er det snart jul igjen, og kulda kommer (ikke) snikende innpå. Jeg oppdaget helt tilfeldigvis nå nylig at et irritasjonsmoment som skjer hver vinter plutselig var løst: Jeg kan ha på lue eller hatt uten at det piper! Jeg har så mange ganger faktisk latt være å bruke lue selv når det er skikkelig kaldt ute, fordi jeg ville enten gå rundt helt døv (høreapparater avslått) eller med en konstant piping.

Til jul ønsker jeg meg ullsokker og et brev fra et sykehus angående min søknad om CI nr. 2.

For et par uker siden snakket jeg med en mann i samme alder som meg, rett før han fikk sitt første CI innoperert. Han var litt usikker på hvilken CI-produsent han skulle velge og ville spørre om og se litt på Advanced Bionics. Bionics var den nyeste på markedet når jeg måtte velge, mens alternativene Med-El og Cochlear hadde da ganske gamle modeller. Imidlertid har Cochlear i ettertid kommet med et helt nytt apparat, Nucleus Freedom. Men den unge mannen var heldig og fikk velge Cochlears helt nye apparat, Nucleus 5, og et tynnere implantat rett før operasjon. Da jeg leste meg opp på spesifikasjonene og “features” til apparatet, må jeg innrømme at sjalusien begynte å stikke litt. Når et så lite CI-apparat kan prestere med tre ulike batteriløsninger (ett av dem kan vare 60 timer(!), mens jeg bruker to oppladbare per dag) og ulike innstillinger for forskjellige lydsituasjoner, begynner vi virkelig å se fremgang i CI-utviklingen. Nå håper jeg bare at Advanced Bionics snart kommer med noe minst like bra!

Jeg opplever fortsatt fremgang med musikk, om enn små. Musikkopplevelsen er nesten like god som før jeg fikk CI, men har også blitt bedre på visse områder. Bare nå nylig gikk det opp for meg hvor mye av de ulike nyansene jeg kan høre i musikk. Jeg kan altså oppfatte instrumenter, sang og rytme hver for seg, samtidig som jeg av og til kan høre hva stemmene i sangen sier. Det har vært en hyggelig opplevelse å høre på god “gammeldags” musikk og sette pris på gitarspill og sangstemmer fra for eksempel Pink Floyd. Musikk jeg pleier å høre på, særlig trance, gir ikke helt den samme opplevelsen. Det som fortsatt er vanskelig med CI og musikk er at jeg bruker litt tid på å “forstå” ukjent musikk. Det er heldigvis ikke lenger tilfelle at jeg ikke klarer å gjenkjenne musikksjanger, men det er visse deler jeg ikke er helt god på, særlig når musikken spiller i diskanten. Men det kommer vel. Med to ører vil jeg antakelig høre mye bedre.

Jeg har begynt å bruke høreapparat på det høyre øret igjen. Det piper hver gang jeg smiler eller ler (ja, sabla upraktisk) og det er uvant å få “propper i øret”. Men med høreapparatet på litt lavere volum opplever jeg et et litt større lydbilde samt litt avkobling for CI-øret, selv om mye støy kommer inn. Jeg må nemlig sette CI-et på et ganske høyt volum, nesten opp til hvor det begynner å bli ubehagelig, for å kompensere for null hørsel på det andre øret. Det er i slike situasjoner jeg innser at jeg trenger å høre på det andre øret også.

Ellers venter jeg fortsatt håpefull på et brev fra et av Norges tre CI-sykehus. Jeg sendte en søknad om CI nr. 2 i august og har hørt om andre som har fått brev med avslag ganske raskt etter. Så nå går jeg rundt og bekymrer meg for om de i det hele tatt har mottatt min søknad fremfor å bekymre meg om hva de vil si. Jeg er uansett 90% sikker på at jeg får avslag. Men de resterende 10 prosentene dukker opp av og til og erter meg litt.

Legen viste meg et notat som gjaldt alle sykehus i Norge som pr idag opererer CI (Rikshospitalet i Oslo, Haukeland i Bergen og sykehuset i Trondheim). Notatet spesifiserte at ingen voksne (over 18 år) får CI nr. 2 med mindre de har:

• Meningitt.
• Alvorlig øresus/tinnitus.
• Synsproblemer, for eksempel Usher syndrom.

Selv om jeg hadde veldig lave forhåpninger, ble jeg likevel litt slått ut av den korte listen. Jeg hadde håpet på litt mer spillerom for folk med betydelig fortjeneste av to implantater eller andre medisinske grunner. Jeg hadde et lite håp om at mitt Pendred syndrom, som gradvis gjør meg døv, ville være en god nok medisinsk grunn for å få CI nr. 2.

Hørselslegen attesterte at denne saken må løses politisk, for eksempel gjennom foreninger som Hørselshemmedes Landsforening (HLF). Det er dessverre ingenting legene kan gjøre, bortsett fra å være behjelpelig med å sende en god søknad (som sannsynligvis blir avslått).

Jeg uttrykte min bekymring for at Pendred syndrom plutselig “slår til” og ødelegger all hørselsrest jeg har igjen på høyre øre. Det er individuelle forskjeller på tidsaspektet, men om man ikke benytter hørselsnerven over lang tid (flere år) kan nerven dø ut. Da nytter det ikke å operere CI, og jeg vil måtte gå resten av livet med hørsel på bare ett øre.

Hørselslegen og jeg ble enige om å sende en søknad om CI nr. 2, med Pendred som medisinsk årsak. I skrivende stund venter jeg fortsatt spent på brev fra et av Norges tre sykehus. Dessverre er jeg 90% sikker på at brevet er et avslag. Isåfall må jeg da ta opp noe jeg tror blir en slitsom kamp for å kunne få optimal hørsel.

Jeg fikk vite allerede under utredningen til CI 1 at voksne pr idag bare får ett CI. Barn under 18 år har derimot rett på å få to, og babyer får operert CI på begge ører samtidig. Men voksne får bare CI på ett øre! Det er som å gi en person briller med bare ett brilleglass, eller bare ett høreapparat til en som trenger to.

Hvorfor voksne bare får ett CI er en sak innenfor kostnader og politikk. En CI-operasjon er dyrt for staten å gjennomføre. En operasjon koster mellom 6-700 000 til 1 million, det er for eksempel dyrere enn en hjertetransplantasjon. Politikere ser ikke nytten av å tilby to implantater når vedkommende allerede har ett, vurdert opp mot kostnadene. Det er altså ikke etablert gode begrunnelser for at mennesker fungerer bedre ved å høre på begge ørene fremfor på bare ett. Det faktum at alle mennesker og dyr blir født med to ører – at det er en grunn til at alle har to ører å høre med – ser ut til å være oversett.

Det har vært noe dekking av to implantater for voksne i medier, men langt fra slagkraftig nok til å ha noen reell effekt. I artiklene under kan du også lese grunnene til at det for øyeblikket ikke tilbys to implantater:

• Døve får høre – på ett øre: Artikkel i Dagbladet (publisert 14.03.2006)
• To cochlea-implantater for dyrt: Artikkel i Dagens Medisin (publisert 11.10.2007)
• Cochlea-implantat hos voksne – ensidig versus tosidig implantat: Sak i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten. (fra 08.10.2007)

I den siste linken ovenfor (Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering) ligger et notat fra Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) om at de skulle se på saken. Men etter litt nærmere undersøkelse har det blitt gjort lite fra HLFs side. Dette er skuffende da HLF i praksis er den eneste foreningen tunghørte kan benytte seg av i slike saker. Jeg har også funnet en god del forskning gjort på CI-temaet, men bare ett av papirene jeg har funnet har gjort forskning på begge ører versus ett øre – med hovedfokus på andre faktorer, som for eksempel alder. Det trengs spesifikk og håndfast forskning og/eller mediedekning i at mennesker fungerer bedre med to ører fremfor bare ett. Kanskje bør man også “snakke politikernes språk” og presentere regnestykker hvor kostnadene for to CI settes opp mot langsiktige kostander for mennesker med bare ett implantat – som for eksempel uføretrygd, “dårligere” arbeidskraft på grunn av mindre kapasitet og andre implikasjoner.

Jeg kunne selvsagt lagt ut i det brede og det vide om hvorfor og hvordan mennesker fungerer bedre med to implantater fremfor bare ett, men jeg har hverken hatt tid eller ork til å sette meg grundig i det akkurat nå. Jeg har ingen fot (eller hjerne) innenfor politikken, men om jeg må kjempe for å få CI nr. 2 vil jeg definitivt bidra med det jeg kan! Jeg vet om flere unge voksne som har ett CI og ønsker ett til. Om vi blir mange nok håper jeg vi kan overbevise politikerne om å plassere nok penger til å tilby to implantater – til små såvel som store.

Tegnspråktolk: noe for meg?

Jeg har aldri benyttet meg av skrivetolk eller tegnspråktolk – hverken i sosiale situasjoner eller i utdannelse til tross for at jeg anses som medisinsk døv. For flere år siden, når jeg oppdaget hvor vanskelig det var å få med meg det som blir sagt på forelesninger og gruppeundervisning på universitetet, forstod jeg at jeg ikke kunne fortsette slik og søkte om tegnspråktolk til forelesninger. På den tiden var jeg bekymret for at tegnspråktolken ville forstyrre de andre på forelesningen eller tiltrekke oppmerksomhet mot meg. Ja, det høres kanskje dumt ut, men slik tenkte jeg på den tiden.

Men jeg nektet å søke om tolk til mer sosiale situasjoner enn forelesninger, for eksempel gruppeundervisning eller møter med de jeg eventuelt jobbet i gruppe med. Jeg opplevde at de aller fleste som ikke hadde kjennskap til hørselstap eller hva det innebar, sluttet å være seg selv, å småprate, å ha det litt moro og være sosial utenfor skole når jeg dro frem hjelpemidler eller krevde ting så jeg kunne høre. Det ville bli like ille eller verre med tolk, tenkte jeg! De fleste medstudenter blir sjenerte eller har nok mer vanskelig for å være sosialt omgjengelig når en eller to ukjente voksne kvinner (eller menn) sitter ved siden av og lytter intenst. Jeg bekymret meg også over at de ikke ville inkludere meg i gruppa, og ikke ville vite hvordan de skulle henvise seg til meg. Men jeg skjønner nå at det er mye dummere å sitte der sammen med andre uten å få med meg noe og av den grunn ikke si noe eller bidra med noe, enn å ha en tegnspråktolk som kan, men ikke garantert, føre til litt ubehag i gruppa.

Ett semester i bachelorgraden fikk jeg for første gang tilsendt tegnspråktolker til ett av fagene jeg tok. Faget de valgte å sende tolk til ble undervist på engelsk og omfattet et ganske matematikk-orientert programmeringsspråk. Tolkene fikk tolket mesteparten på tegnspråk, og jeg forstod for første gang alt som ble sagt på en hel forelesning! At jeg ikke hadde prøvd dette før! Men det varte ikke lenge. Etter noen forelesninger fikk jeg beskjed fra tolketjenesten om at det var var vanskelig for tolkene å tolke for mine fag. For det første var engelsk vanskelig å tolke da tolkene må oversette til norsk i hodet før de kan si det på tegnspråk, for det andre var terminologien ukjent for tolkene – de hadde aldri tolket informatikkfag før. Det var første og (foreløpig) siste gang jeg har fått tolk. Jeg søkte etter tegnspråktolk hvert semester etter det, men fikk alltid beskjed om at de ikke har nok tolker, at jeg ligger langt nede i prioriteringslista eller faget jeg vil ha tolk til er “for vanskelig”.

Etter at jeg fikk CI har jeg fått et litt annerledes syn på tolk. På en måte synes jeg det er som å gi opp – å ta to steg tilbake når man har tatt et frem med CI. Ja, man er fortsatt tunghørt med CI og vil ha problemer i støyede situasjoner. Men skaffer man en tegnspråktolk til samtlige situasjoner synes jeg det ville vært vanskelig å tvinge meg selv til å lytte og aktivt bruke hørselen fremfor å “slappe av” og bare se på tolken. Man har alltid en mye enklere mulighet tilgjengelig og kan risikere å slutte å øve og bli dårligere på å høre på egen hånd. Dette kan være mangel på erfaring med tolk fra min del, og jeg har diskutert med andre tunghørte med mer erfaring som er uenige med meg. På dette punktet konkluderte jeg med at det er opp til den enkelte hvordan man vil bruke tolken – man kan lytte med hørselen og kun se på tolken om man ikke fikk med seg et ord, og så gå tilbake til å lytte.

I skrivende stund er det fortsatt en del av meg som synes å bruke tegnspråktolk er som å ta ett skritt tilbake etter CI, men en stor, økende del av meg skulle gjerne ønske å benytte et slikt fantastisk hjelpemiddel i situasjoner jeg har vanskelig for å få med meg det som blir sagt. Jeg ville aldri benyttet meg av tolk på tomannshånd, for eksempel til legetimer eller møter med jobbkollega eller medstudent, for der har jeg faktisk aldri problemer – og det er aldri problematisk å be personen om å gjenta når det ikke er andre å ta hensyn til. Det jeg lurer på er hvordan det blir med større møter og jobbsituasjoner som inkluderer mange personer som antakelig ikke vet hva hørselstap innebærer. Jeg bør ikke og har absolutt ikke lyst til å pålegge meg en vane med å melde meg ut i sosiale- og jobbsituasjoner, og ikke bidra fordi jeg ikke vet hva det snakkes om og bli misforstått som en som ikke gidder å gjøre jobben sin.

Men slik som tolkesituasjonen er idag er det kanskje ønsketenking. Det er for få tolker, og døve prioriteres. Det er jo de som virkelig trenger tolk, men jeg håper situasjonen løser seg og jeg en gang kan prøve.

Men for å sørge for at hørenerven på høyre side holder seg aktiv og ikke dør ut, har jeg til tross brukt høreapparatet et par dager i måneden, sammen med CI. Det var et par dager i juli hvor jeg hadde vondt i hodet akkurat der magneten ligger, så jeg la fra meg CI-et og brukte bare høreapparat på det andre øret. Jeg er jo vant til å høre på ett øre og det høyre øret er jo opptrent til å bruke høreapparat, så jeg tenkte at det skulle gå greit. Der tok jeg feil, og ble overrasket over forskjellen i lydoppfattelse.

CI på venstre øre og høreapparat på høyre

Jeg satt ved PC-en min når jeg skrudde på høreapparatet og PC-duringa var ganske dominerende. Med CI oppfatter jeg nesten ikke støyet fra PC-en, antakelig fordi jeg har klart å blokkere den ut som støy. Om det er CI-apparatet selv som gjør dette eller jeg, er jeg usikker på. Men jeg kan med CI høre når vifta jobber ekstra hardt og jeg må sjekke temperaturen, eller om en CD eller DVD spinner i spilleren. Med høreapparat hørte jeg duringa veldig tydelig, men det var nesten ingen forskjell på vanlig PC-during og PC-during sammen med en DVD som spinner i full fart i spilleren!

Den største forskjellen kom da jeg så på en episode av en amerikansk serie med stemmer jeg er godt kjent med. Serien er tekstet, men jeg lytter alltid på de amerikanske ordene. Der jeg satt med bare høreapparat trodde jeg de snakket et annet språk! Jeg kjente ikke igjen noen av ordene eller syntaksene. Selv 30 minutter senere, på slutten av episoden, hadde jeg fortsatt vansker. Jeg klarte å skille ut et par ord, men det krevde at jeg konsentrerte meg hardt ved å lese teksten så kjapt som mulig for å så anta hvilke ord og i hvilken rekkefølge de kom til å si. Slappet jeg av oppfattet jeg alt som bare et rør av lyder.

Noe annet som har gått ubevisst hen, er at romfølelsen jeg opplevde å ha mistet med CI 6 måneder etter lydpåsettingen ikke gjaldt lenger! Etter å ha brukt CI en stund (1 1/2 år i skrivende stund) oppfatter jeg ikke lenger verden som et bekmørkt rom med lyder som dukker opp her og der. Jeg har nok lært meg å stole på at CI-et gir meg lyder når de kommer, at de kommer i riktig volum og har også et større repertoir av gjenkjennbare lyder. Tidligere, med høreapparat, oppnådde jeg en oppfattelse av omgivelsene rundt meg ved å kunne høre alle lyder, selv støy (som ofte var hoveddelen av det jeg hørte). Fordi høreapparatet fungerer ved å skru opp volumet på samtlige frekvenser like høyt klarer jeg ikke å skille ut trafikkstøy fra et åpent vindu og en stemme som snakker rett ved siden av meg. Etter å ha blitt vant til CI kan jeg endelig sammenligne det mot høreapparat, og jeg er 100% sikker på at jeg klarer meg mye bedre på det området med CI.

Heldigvis er jeg for øyeblikket student og hjemmeværende mens jeg skriver ferdig masteroppgaven min. Jeg hadde garantert ikke klart å ha samtaler med folk eller jobbkamerater ute i ukontrollerbare omgivelser med bare høreapparat. Å kunne skille ut bakgrunnstøy fra lyder som faktisk teller, for eksempel stemmer, er et problem alle tunghørte har. Og det problemet kommer jeg til å fortsette å ha – men jeg har 200% bedre sjanse med CI. Etter å ha måtte bruke bare høreapparat i et par dager er jeg mer overbevist om at jeg hører mye bedre med CI og at jeg ønsker å operere CI nr. 2 på høyre øre. Og jeg gleder meg faktisk til å begynne i jobb og oppleve at jeg klarer meg bedre blant folk enn jeg hadde mulighet med høreapparat.